Formål:Hensikten med studien er å undersøke hvilken effekt det lovbaserte legefordelingssystemet, som var aktivt i Norge fra 1.1.1999 til 30.6.2013, har hatt, og hvordan ordningen har påvirket utviklingen i legestillinger i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i Norge. Studien kan gi myndighetene et bedre kunnskapsgrunnlag om statlig regulering av legestillinger.

Metode: Forskningsspørsmålene er i hovedsak belyst gjennom kvantitative deskriptive analyser av registerdata og tilgjengelig statistikk. Saksdokumenter og vedtak om tildeling av legestillinger er gjennomgått, og det er gjennomført en kvalitativ analyse av bakgrunnsdokumentene ved innføringen av ordningen. Den teoretiske rammen for studien er folkehelsearbeid, organisasjonsteori og resultatkjeden som et styringsverktøy ved gjennomføring av evalueringer.

Resultat: Studienviser at nye legestillinger i primærhelsetjenesten har vært prioritert i hele perioden. Dette kan ha bidratt til å redusere sosiale ulikheter i helse. Antall ubesatte legestillinger er i perioden 1.1.1999 til 30.6.2013 redusert til under 1% av alle legestillinger, både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I samme periode økte antall utdanningsstillinger for leger i spesialisering med 36%. I alt 54% av alle nye legestillinger i spesialisthelsetjenesten er gitt innen nasjonale satsningsområder og prioriterte spesialiteter. Av de nordiske landene har Norge hatt høyest økningen i legedekning pr 1000 innbyggere i allmennlegetjenesten.

Konklusjon: Studien viser at den statligereguleringenav nye legestillinger har hatt en effekt, og at et målrettet reguleringssystem kan være et godt administrativt virkemiddel for nasjonal legefordeling og geografisk fordeling av leger. God forankring og bred deltaking er suksesskriterier.

Purpose: This study aimedto investigate the effect of the legally based system for allocating new positions for physiciansunder a policy that wasin effectin Norway between 1 January 1999 and 30 June 2013.The study also aimed to increase understanding of a government-regulated physician distribution system.

Method: The primary methodology involved using quantitative descriptive analysis to review registry data and available statistics. Case documents and decisions related to theallocation of physician positions, and case and policy documents related to the original justification for the government-regulated physician distribution systemw ere also reviewed. The theoretical thesis and framework for this study is public health, organization theory, and the "result chain" as a management tool for executing evaluations and deliberations.

Result: Theresults of the study show that vacant positions for physicians, both primary and specialists, decreased to less than 1% during the study period. During this same time period, 54% of all new hospital positions were assigned a priority specialty. Positions for specialist education increased 36%. Among the Nordic countries, Norway had the highest increase in coverage by primary care physiciansper 1,000 capita during the past 15 years.

Conclusion:The government-regulated physician distribution systemin Norway has been effective. Robustness, consensus building, and broad participation are key conditions and ingredients in the recipe for success.