Tegnspråklige med redusert hørsel opplever i dag grensehinder når de krysse nordiske landegrenser. Forskjeller i regelverk, praksiser, saksbehandlingstid, tilgjengelighet på tegnspråktolker og fravær av et felles nordisk personnummer eller ID-nummer er noen av barrierene som tegnspråklige møter.

Personer med funksjonsnedsettelser opplever flere og andre grensebarrierer enn personer uten funksjonsnedsettelser når de reiser mellom eller flytter til et annet nordisk land.Tegnspråklige er avhengige av tegnspråk for å samhandle og delta. Tegnspråktolking på eget språk er nødvendig for tegnspråklige når de jobber, studerer eller er i et annet land av andre årsaker. Begrensinger i nasjonale regelverk for tolkebistand til utlendinger i andre nordiske land er opplevd som en barriere for de hørselshemmede.En barriere for tegnspråklige er at de nordiske tegnspråkene er mer varierte enn de talte nordiske språkene.

Nasjonale ID-nummer/personnummer er ofte nødvendig for å få velferdstjenester, inkludert bistand med tegnspråk i det landet man oppholder seg i. I forbindelse med flytting fra et nordisk land til et annet vil kravet om nasjonalt personnummer, og saksbehandlingstiden for å få dette, sette tegnspråklige i en sårbar situasjon. Det kan være perioder der den hørselshemmede står uten mulighet til å samhandle med hørende eller delta i samfunnslivet på lik linje med de fleste andre.

Denne prosjektrapporten beskriver de grensehindrene som døve tegnspråklige erfarer når de krysser landegrenser i forbindelse med utdanning, arbeid og hverdagsliv. I et åpent arbeids- og utdanningsliv opplever tegnspråkbrukere andre grensehinder enn mange andre som krysser landegrenser i forbindelse med arbeid. Prosjektrapporten kommer med noen anbefalinger for å fjerne de grensehindrene som beskrives.