Bakgrunn: Mange barn og unge med flyktningbakgrunn sliter med psykiske vansker. Dette er en utfordring for helsetjenesten.

Hensikt: Å beskrive tsjetsjenske foreldres opplevelse av foreldrerollen i henholdsvis Tsjetsjenia og Norge, og hvilke tiltak de opplever som best for deres barns psykiske helse.

Metode: Deskriptiv studie med en kvalitativ tilnærming. Ti foreldre er intervjuet. Data er analysert med innholdsanalyse. Temaene i intervjuguiden: Foreldrerollen i hjemlandet. Barnas psykiske situasjon. Foreldrenes ønsker, synspunkter og tanker om hva som kan bedre evt. dårlig psykisk helse hos barnet. Hvordan introduksjonsordningen påvirker foreldrerollen.

Funn: Foreldrene forteller at mange av barna/ungdommene, etter mange år i Norge, har det dårlig psykisk og sosialt. De er ensomme, og har problemer med å finne seg til rette blant venner og i fritidsaktiviteter. Noen har atferdsforstyrrelser, og sosial mestring og funksjon er vanskelig. Barnas dårlige psykiske og sosiale situasjon gjør dem ekstra krevende for foreldrene. Informanter beskriver manglende erfaring med ansvar for og oppdragelse av barn.  Ved flyttingen til Norge har de reist fra oppdragerkompetansen i familie og nettverk. Samtidig forteller de om store forskjeller i mål og verdier i Norge og hjemlandet. Særlig mødrene forteller om en meget slitsom hverdag, som mor, deltager i introduksjonsordningen  og med egne psykiske vansker. Tidsmarginene i det daglige blir knappe, og i mange tilfeller umulige, og dette gir en høy stressfaktor. Foreldrene ønsker hjelp til helsefremmende tiltak som fritidsaktiviteter, kulturaktiviteter, hjelp til å etablere nettverk, mestring og foreldreveiledning, men har dårlig erfaring med terapi til barna. Aller mest ønsker de tid til å være foreldre for barna sine.

Konklusjoner: Mottak av store familier med traumatiske opplevelser hos foreldre og barn er komplisert, og krever et samordnet tilbud i kommunen, hvor barneperspektivet må være like mye i fokus som foreldrenes kvalifisering, gjerne med en egen introduksjonslov for barna. Spesielt må det i større grad tilrettelegges for god foreldrefunksjon

Background: Many refugee children struggle with mental problems. This presents a challenge for the Norwegian health service.

Purpose: This thesis aims to describe Chechenian parents’ experience of parenting in Chechnya and Norway respectively, and which initiatives they perceive to be best for their children’s mental health.

Method: This descriptive study used a qualitative approach to interview ten parents who had immigrated to Norway from Chechnya. The themes in the interview guide were:  Parenting role in the homeland; the children’s psychological situation; the wishes, viewpoints and thoughts of the parents concerning what might improve the possible poor mental health of the child; how the rigours of participation in the qualification programme demanded by immigration laws affect the parenting role. Data were analysed by content analysis.

Findings: The parents reported that, after many years in Norway, their children and teenagers experience both mental and social difficulties including loneliness, difficulty fitting in with friends and adjusting to leisure activities.  Some are behaviourally disturbed, and functioning socially is difficult. The children’s poor mental health and social challenges place great demands on the parents. Informants explained that they lack experience in having responsibility for raising children. Moving to Norway, they have left behind the child-rearing skills found in their family and social network. At the same time, they describe considerable differences in the parental goals and values of their homeland and Norway. Mothers especially, described a very exhausting daily life whilst participating in the qualification programme, balancing parental responsibilities whilst having their own mental difficulties. Having little or no free time increased their stress levels. Parents want help with health-promoting initiatives such as leisure activities, network building, cultural activities, and teaching of parenting skills, but their experience of child-therapy has been negative. Most of all, they want time to be parents for their children.

Conclusions: The reception of large families where both parents and children have endured traumatic experiences is complicated, and demands a coordinated effort from the local council, where the child’s perspective must be as central as the parents’ circumstances, preferably with a separate qualification programme for children. In particular, programmes must be organised with good parenting function in mind.