Fall er et stort og økende problem for eldre kvinner og menn i den vestlige verden. En rekke forskningsrapporter dokumenterer at det er mulig å forebygge fall, og tverrfaglige tiltak har vist størst effekt. Fallforebygging har derfor vært et satsingsområde i Stavanger kommune i en årrekke. Implementering av nye tiltak er krevende, og er det derfor viktig å undersøke i hvilken grad ny kunnskap har betydning for praksis. Studien bygger på teori om tverrfaglighet, salutogenese og coping fordi forståelse av disse begrepene er viktig for gjennomføring av tiltak.

Hensikt med studien var å få mer kunnskap om forekomst og konsekvenser av fall blant pasienter i sykehjem og pasienter som får hjemmesykepleie. Dessuten var hensikten å få kunnskap om hvordan ansatte i sykehjem og hjemmesykepleie oppfatter fall, hvordan ansatte vurderer pasienters og pårørendes opplevelser etter fall og hva som i dag gjøres for å forebygge fall.

Studien ble gjennomført som en todelt evaluering som bestod av en kvantitativ og en kvalitativ studie. Den kvantitative delen beskrev det enkelte fall, og personene som falt. Data fra fallregistreringsskjema fra 12 sykehjem og 5 hjemmebaserte tjenester, i en periode på fire måneder, ble analysert. I den kvalitative delen ble oppfølging av fall beskrevet og sammenlignet med fastsatte prosedyrer, retningslinjer og faglige normer, ved bruk av fokusgruppeintervju med ansatte i sykehjem og hjemmesykepleien.

Det ble registrert 798 fall i perioden og av disse resulterte 170 i skade. Totalt falt 363 pasienter, 45 % av pasientene i sykehjem, og 6 % av pasientene som bodde hjemme.

Alle ansatte gav utrykk for at det var viktig å redusere risiko for fall, og at tverrfaglig samarbeid var viktig. Ansatte gav også utrykkfor at det er lett å registrere fall og vanskelig ”å gjøre noe med det”. Dette bekreftes i resultat fra den kvantitative undersøkelsen der det ikke var dokumentert oppfølging for å hindre nye fall i 50 % av tilfellene. Miljøtilrettelegging var det tiltaket som oftest blir omtalt for å redusere fallrisiko for pasienter i hjemmet, for pasienter i sykehjem tilsyn. Pasientene ble i liten grad fulgt opp med individuell kartlegging og tverrfaglig innsats. For bedre implementering av forskningsbasert kunnskap innen fallforebygging er det nødvendig å identifisere målgruppen. Andre forbedringsområder er å ta hensyn til pasientenes erfaringer, fokusere på pasientenes egne ressurser og individuelle mestringstrategier. Ledere må i større grad legge til rette for tverrfaglighet, samt etterspør evaluering av tiltak rettet mot målgruppen.

Falls and fear of falling is a major and increasing problem for older males and females in the Western world. The effectiveness of falls prevention programmes is well documented and the multidisciplinary approach has been proven to be the most effective. For this reason the municipality of Stavanger has given priority to falls prevention programmes in the care for the elderly. The implementation of new models of care is challenging, it is therefore important to determine whether new techniques achieve good outcomes which in turn can influence how we deliver our service. The theory of this study is based upon understanding the concepts of a multidisciplinary approach, salutogenesis and coping, and how they impact on the implementation of falls prevention interventions.

The objectives of this study were to obtain data about falls amongst patients in nursing homes and those patients receiving home care. To explore how the health professional documents and evaluates the patients’ and relatives’ experience after a fall, and to find out which falls prevention interventions are currently being utilised.

A two part evaluation was chosen for this study. Part one outlines the fall description and the types of patients who fell. Part two reviews the interventions utilised after a fall and benchmarks them against recognised standards and procedures. Data gathered from 12 nursing homes and 5 home care units, using the fall registration form, over a period of four months, was analysed. Further information was obtained by conducting focus group interviews with the staff of nursing homes and home care units.

During the period 798 falls were registered of which 170 falls resulted in injuries. A total of 365 patients fell, 45% of all patients in nursing homes and 6% of all patients receiving home care. All staff expressed the importance of reducing risk of falling, and providing multidisciplinary interventions. They gave the impression that it was easy to register falls, but difficult to follow up with interventions. This was supported with the results from the quantitative study, 50% of falls had no documentation of follow up. For patients living at home environmental changes were the most used intervention, for patients in nursing homes being looked after were most important. Individual assessment and multidisciplinary interventions were rarely carried out.

For successful implementation of evidence based practice in falls prevention it is important to identify the target group. Other areas to be improved include the utilisation of patient assessments and ongoing evaluations with the focus on patients’ resources and individual coping strategies. Managers should ensure the adoption of the multidisciplinary team approach to interventions and implement regular assessments and evaluation of the target group