Bakgrunn: Røyking blir fortsatt betraktet som den viktigste forebyggbare årsak til død i ge land. Praktiserende leger er nøkkelpersoner innen tobakksforebygging. Enkel rådgiving, som minimal intervensjon, gitt av allmennleger øker andelen røykfrie pasienter signifikant. Kan en oppsøkende intervensjon gjennomført av en likemann være en egnet metode for å få leger til å ta opp tobakksbruk oftere og på en bedre måte, og kan denne undersøkelsen påvise dette?

Hensikt: Hensikten med denne studien er: 1) Vurdere om primærlegene i Agder har endret praksis i perioden 2001-2004 med hensyn til hvor ofte og hvordan de tar opp tobakksbruk med sine pasienter og eventuelle hindringer for dette. 2) Undersøke om oppsøkende intervensjon er en egnet metode for å få leger til å endre praksis ved at de bidrar mer og bedre med individuell røykeintervensjon.

Metode: Randomisert kontrollert studie for å undersøke om oppsøkende intervensjon er en egnet metode for å få leger til å endre praksis. Denne studien er sett i lys av en sammenliknende analyse av legenes røykeintervensjon og hindringer for dette i perioden 2001-2004.

Resultat: Allmennlegene i Agder har endret praksis i perioden 2001 til 2004. Legene tar oftere opp tobakksbruk uten av pasientene har røykerelaterte symptomer, og det er færre hindringer både for å spørre om røykevaner og for å tilby hjelp til røykeslutt. Studien kan ikke bekrefte at oppsøkende intervensjonen er en egnet metode for å få leger til endre praksis ved at de bidrar mer og bedre med individuell røykeintervensjon.

Konklusjon: I perioden 2001-2004 har det vært en signifikant endring i legenes røykeintervensjon og hindringer for dette. Studien kan ikke påvise at legene som fikk opplæringen ”Røykeslutt i praksis” bidrar mer med individuell røykeintervensjon enn kontrollgruppen, og det er heller ikke signifikante forkjeller på hindringer for en slik intervensjon

Background: Cigarette smoking is still considered the leading preventable cause of death in the western world. Physicians constitutes a key personnel in tobacco prevention. Brief advising, such as minimal intervention, performed by general practitioners, GPs, increases the number of smoke free patients significantly. The potential effect of outreach visits performed by a peer educator is a question to be studied.

Objective: The objective of this study is: 1) Assesswhether the primary physicians in Agder, during the period 2001 to 2004, have changed their professional practice as tohow often and in which way they discuss smoking habits with their patients and possible barriers to stop them. 2) The study also seeks to determine whether outreach visits constitute an effective method to make GPs change their professional practice by contributing more and better to individual smoking cessation.

Method: Randomised controlled study to determine whether outreach visits constitute an effective method to make GPs change their practice. This study is also viewed in the light of a comparative analysis of doctors’ attitude to tobacco prevention over the period 2001-2004.

Result: During the period 2001-2004 the GPs in Agder have changed their professional practice. They discuss more frequently tobacco use with patients without smoke-related symptoms, and there are fewer barriers that keep them from asking about smoking habits and from offering assistance with smoking cessation. The effect of outreach visits in improving professional practice cannot be ascertained through this study.

Conclusion: During the period 2001-2004 there has been a significant change in the GPs intervention work and fewer barriers to stop them. The GPs who received training through the program “Røykeslutt i praksis” do not contribute to individual smoke intervention any more than the control group. We were unable to detect any significant differences regarding barriers to such intervention