Bakgrunn og hensikt: Studien setter fokus på miljørettet helseverns tilsynsrolle rettet mot psykososiale forhold i norske asylmottak med langtidsopphold. Hensikten var å belyse hvordan de profesjonelle tilsynsutøvere i kommunene ser på dagens tilsynspraksis og i hvilken grad de mener at den er i tråd med lovgivningens intensjoner. Studien søker dessuten å avdekke om tilgjengelige ressurser, lovverk, veiledere og rammebetingelser er tilstrekkelige, og hvilken betydning dette har for kvaliteten på tilsynet.

Metode: Tversnittsstudie med strukturerte telefonintervjuer av 82 personer motsvarende 48,8% avdet mulige antallet fagpersoner fra norske kommuner, basert på et spørreskjema med 28 spørsmål med oppsatte svaralternativer og to åpne spørsmål. Data ble analysert med deskriptiv statistikk ogkvalitativ innholdsanalyse.

Resultater: Ansatte som driver tilsyn etter forskrift for Miljørettet helsevern i dag opplever at de i for stor grad utøver et skjønnsbasert tilsyn, og etterlyser bedre retningslinjer og tydeligere krav i lover og veiledere. Videre etterlyses mer kunnskap direkte rettet mot psykososiale forhold i mottak, kurs og opplæring og bedre rammer for å kunne gjennomføre et forsvarlig tilsyn. Tettere og mer tverrfaglig samarbeid med helsefaglig personell og UDI, samt interkommunal organisering, sees på som en styrke for å bedre kvaliteten på tilsynene.

Konklusjon: Dårlige boforhold (enkel standard), lang oppholdstid og lediggang/passifisering synes å være de største utfordringene for det psykososiale miljøet i mottakene. De viktigste tiltakene for å bedre kvaliteten på tilsynet synes å være økt kunnskap på feltet spesielt rettet inn mot psykososialeforhold, tydeligere krav og retningslinjer i lover og forskrift, og større grad av samarbeid på tvers avfagområder for å imøtekomme behovene til en utsatt gruppe mennesker/beboere i mottak.

Background and objectives: This study focuses on the supervision of environmental andpsychosocial conditions in Norwegian accommodation centers for asylum seekers with long-term residence. We aimed to examine how professionals from the communities view current practice andto what extent they consider it compliant with legislative intentions. We further aimed to explore the sufficiency of available resources, guidelines, and conditions, and to determine their effect on the quality of the supervision.

Methods: This cross-sectional study used structured telephone interviews with 82 persons, a number that corresponds to 48.8% of the total number of professionals in Norwegian communities, based ona questionnaire comprising 28 closed and 2 open questions. Data was analyzed using descriptive statistics and qualitative content analysis.

Results: Employees who currently oversee regulations for environmental health reported too muchdiscretion-based supervision. They called for better policies and clearer requirements in laws an dsupervisors, respectively. Furthermore they announced more knowledge directly aimed at psychosocial factors in reception, and more focus from central government on courses and trainingand better facilities to carry out a proper inspection. Respondents viewed closer and more interdisciplinary collaboration with health professionals and immigration authorities, as well as intermunicipal organizations, as a force for improving the quality of inspections.

Conclusions: Evidence suggests that poor housing conditions, long-term residence, andidleness/pacification comprise the largest challenges for the psychosocial environment in asylum centers. The most important measures for improving the quality of supervision likely requireincreased knowledge in the field, especially regarding psychosocial factors; clearer requirements;legal and regulatory guidelines; and greater cross-discipline collaboration to fulfill the needs of a vulnerable group of people/residents in reception