Bakgrunn: ”Demens i familien” er en intervensjonsstudie hvor psykoedukativ metode ble benyttet for å redusere stress hos pårørende, og for å redusere psykiatriske tilleggssymptomer hos personer med demens. Studien pågikk i Norge fra 2001-2004. Denne MPH- oppgaven er en delstudie av”Demens i familien”.

Mål: Undersøke om pårørende opplevde at de hadde hatt nytte av den psykoedukative intervensjonen, og om effekten ble opprettholdt over tid, dette ble målt med et evalueringsskjema. Delmål var å beskrive pårørendes vurdering av eget stress, egen byrde og egen opplevelse av helse, samt sammenligne om det forelå noen forskjell mellom de som hadde fått en kortvarig intervensjon og en kontrollgruppe som hadde fått vanlig behandling.

Metode: Evalueringsskjema med 8 spørsmål og en rubrikk for kommentarer var utarbeidet. Skjemaet ble fylt ut av pårørende etter intervensjonen og 7,5 måneder senere (n=45). Spørreskjemaer sommåler stress (RSS), byrde (NPI- byrde) og opplevelse av egen helse (GHQ-30), ble målt hos pårørende, ved baseline, etter intervensjonen og 7,5 måneder senere. Andre fra intervensjonsgruppen (n=47) og kontrollgruppen (n=86), skåret på de samme spørreskjemaene. Grad av demens (MMS), varighet av sykdom, pårørendes alder og kjønn forelå på alle.

Resultater: Skårene fra spørreskjemaene RSS, NPI- byrde og GHQ-30 viste ingen signifikant forskjell etter intervensjonen i gruppene eller mellom gruppene. Forskjeller i varighet av sykdommen, pårørendes kjønn og alder var små. Alle opplevde nytte av intervensjonen også over tid. I den åpne rubrikken var det kommentarer fra 36 personer.

Konklusjon: Spørreskjemaene viste at pårørende var stresset, belastet og at dette gikk ut overhelsen. Psykoedukative intervensjonsgrupper var nyttige, og pårørende ønsket differensierte grupper med oppfølgingsmøter og egne grupper for personer med demens

Background:”Dementia in the family” is an intervention study where psycho-educative method has been applied aiming to reduce stress for the relatives and reduce psychiatric behavioural symptoms to persons with dementia, carried out in Norway between 2001-2004. The evaluation described below is part is part of “Dementia in the family”study.

Aim: Investigate the relative’s perception of the usefulness of the intervention, and if the effect remained. This was assessed with an evaluation questionnaire. An additional aim was to see how relatives assessed their own stress, burden and general health, and if there were any difference between those who received a short intervention and the control group, which received treatment as usual.

Method: Aquestionnaire with 8 questions and a section for comments was developed and filled in by the relatives after the intervention and 7,5 months later (n=45). Tests measuring relatives stress (RSS), burden (NPI- burden) and experience of general health (GHQ- 30) was performed at baseline, after the intervention and 7,5 month later. Others in the intervention group (n=47) and control group (n=86) scored the same tests. Level of dementia was measured (MMSE), duration of illness, relative’s gender, relation and age was stated for all participants.

Results: The scores from tests showed no significant differences in any of the groups or between the groups. There were small variations in the MMSE score, duration of illness, relative’s gender and age. The questionnaire showed that every relative found the intervention useful and the effect remained. 36 persons filled in on the comments.

Conclusion:Results indicated that the relative’s were stressed, burdened and their general health was suffering. It was concluded that the psycho-educative intervention groups were useful, and that the relatives wanted differentiated groups, follow-up meetings and special groups for the persons with dementia.